Drishyam (2015)

En familie må stå samlet når noe forferdelig skjer.

Det har vært noen kontroverser rundt Drishyam da mange mener at filmen har stjålet for mye av en japansk bok som heter The Devotion of Suspect X. Det kom også ut en spillefilm basert på denne boken som heter Suspect X (2008). Det er en film jeg har sett for mange år siden, men jeg kommer kun til å konsentrere meg om filmen fra 2015 i denne anmeldelsen.

Det har kommet flere nyinnspillinger av filmen fra 2013. Så dette er ikke den originale filmen jeg anmelder. Jeg tror ikke jeg kommer til å se originalen, for håret til protagonisten i den filmen er motbydelig! Ser jeg filmen så kommer jeg hele tiden til å feste blikket mitt på det stygge håret! Fyren ser ut som en sleskete bruktbilselger med et dødt dyr på toppen av hodet. Og jeg stoler ikke på personer med et dødt dyr på toppen av hodet sitt!

Jeg kommer nå til å avsløre litt av handlingen og hva filmen handler om. Så du er advart.

I filmen følger vi en familie på fire. Den består av far, mor, og to døtre. Den eldste datteren blir filmet av en jevnaldrende gutt som ser ut som en serievoldtektsmann. Og det viser seg at han har filmet den eldste datteren mens hun dusjet. Han forsøker å tvinge henne til å ha å sex med ham, ellers vil han legge denne videoen ut på Internett. Han oppsøker henne der hun bor, og hun og moren venter på ham. Ting går ikke som planlagt, og det ender med at de dreper den kommende serievoldtektsmann. Alle i familien blir innblandet, og de begraver den puppeglade serievoldtektsmannen i hagen. Så forsøker faren å skjule alle spor etter serievoldtektsmannen, men det han ikke vet er at han er sønnen til en mektig politikvinne med kjempebryster og hun er villig til å gjøre alt for å finne sin sønn. Det er ikke rart at sønnen tenner på pupper når han har en mor med to kjempestore airbags!

Jeg forventet mye av Drishyam, og filmen leverte ikke helt. Filmen har flere problemer, og det største problemet er faktisk at jeg fikk mest vondt av den som skal være slem i filmen. Det vil si antagonisten i filmen som er den mektige politikvinnen med mektige bryster som bruker voldelige midler for å vinne. Det er også komisk at bildet hun har av sønnen sin på skrivebordet er et av de mest ekleste bildene jeg har sett i mitt liv. Det bekrefter bare at han kommer til å bli en serievoldtektsmann. For et jævlig kryp av en sønn!

Men jeg følte faktisk mer med antagonisten i filmen enn familien. Emnet i filmen er selvfølgelig misbruk av makt og hvor mye en familiefar er villig til å ofre for å holde familien sin trygg. Men jeg skjønte antagonisten og jeg håpte på at hun ville komme seirende ut. Og det er virkelig ikke poenget med filmen.

Jeg koste meg under en spesiell scene som sikkert vil opprøre mange. Jeg lo og koste meg, og jeg ventet bare på at det skulle komme ut en liten jente som ville banke opp den yngste i familien. Poenget er at jeg brydde meg ikke om denne familien i det hele tatt. For det de gjorde er motbydelig. Her snakker man bare om en kåt, kommende serievoldtektsmann som truer med å legge ut en video der man kan se brystene på den eldste datteren i familien. Man trenger ikke å drepe personen av den grunn, derfor heiet jeg ikke på denne familien!

Når jeg først er inne på den eldste datteren så er skuespilleren som spiller denne karakteren grusom. Hun har noen elendige scener som dreper troverdigheten og det som skal være veldig dramatisk.

Den endimensjonale og sinte politimannen som er ute etter protagonisten er også veldig latterlig. Han er som en tegneseriekarakter man ikke kan ta seriøst. Han er så ond og slem hele tiden, det er det eneste han er. Dette er en karakter som ødelegger hver eneste scene han er med i, og skuespilleren burde skamme seg!

Så har vi noen komiske scener i sakte film som kommer ut av intet når spesielt antagonisten i filmen har noen nøkkelscener og dramatisk musikk blir spilt. Det er flaut og upassende. Det er også flere scener her med upassende filmmusikk der noen tonedøve jævler burde skamme seg med tanke på musikkvalget! Det gjelder spesielt når filmen skal være sjarmerende, og den jævla filmmusikken skal poengtere at nå er det en lystig scene vi ser. Jeg hater å se filmer med filmmusikk som ikke passer til scenene som blir vist!

Spilletiden er også for lang. Her kunne man fint ha kortet ned spilletiden med rundt 50 minutter. Det blir altfor mye dialog. Spesielt i en scene når antagonisten forstår hva som har foregått, og hun går gjennom alle detaljene. Dette er en lang scene som jeg følte varte i minst 20 minutter.

Med tanke på alt skryt historien har fått så føler jeg at filmen er litt oppskrytt. Og jeg følte heller ikke at slutten var passende. Jeg ble bare skuffet over slutten, og jeg følte ikke at rettferdigheten seiret.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.