Forgiven Children (2020)

Vi følger en tenåringsgutt som tidligere var et mobbeoffer. Nå har han blitt mobberen. En dag dreper han en annen gutt på skolen med et armbrøst, og han og den lille gjengen hans ligger veldig dårlig an. Men han slipper utrolig nok unna, men nå er han en forhatt person og det går også ut over hans foreldre. Så nå må de flytte rundt, for det er alltid noen som finner ut hvor de bor og da kommer mobben for å tilgrise hjemmet deres og trakassere dem.

Dette er en interessant film om mobbing, og hvordan et system feiler i alle ledd. Her blir en ung gutt drept, og vi er vitne til dårlig politiarbeid og et system der en ung drittsekk som har drept en jevnaldrende gutt slipper unna veldig billig bare for at han er under den kriminelle lavalder.

Man hater protagonisten. Han har et ansikt man har lyst til å slå, og skuespilleren kler denne rollen. Dette er en karakter som sier svært lite, så det er vanskelig å forstå ham. Er det samfunnet han lever i som er problemet? Hvorfor vet foreldrene så lite om ham? Hvorfor ser ikke foreldrene at han er merkelig? Hvorfor ble han ikke intervjuet av en psykiater? Hvorfor går han løs?

Man blir også forbannet på moren og faren hans som er blinde. Spesielt moren er overbeskyttende og veldig naiv. Man hater hele denne familien, men så begynner handlingen å forandre seg og plutselig er det drittsekken og han familie som på en måte blir de nye ofrene. Det føles jo helt galt ut, men de får mange av dagens tapere etter seg, nemlig de svake og patetiske trollene man finner på Internett! De usynlige menneskene som man ikke bryr seg om hvis man er oppegående. De har ikke mye ryggrad, men det finnes veldig mange der ute som er i psykisk ubalanse og de burde vært sperret inne.

Så blir foreldrene til den drepte gutten også utsatt for trakassering. Så det er mange interessante temaer filmen tar opp uten at den mater inn budskapet sitt med teskje.

Men i de siste 20 minuttene føler jeg filmen kræsjer i en fjellvegg. Spesielt den lengre scenen med protagonisten som løper og snubler og er sint mens moren løper rundt og leter etter ham. Denne scenen varer veldig lenge, og den er meningsløs og irriterende. Det ødelegger flyten helt.

Slutten er heller ikke så god. Liker du ikke åpne slutter, så tror jeg at du ikke vil like slutten i Forgiven Children. Det er en merkelig slutt som ble mer irriterende enn interessant. Jeg følte jeg ble spyttet på, for protagonisten har så mange innestengte følelser i seg at han umulig kan forandre seg så fort uten profesjonell hjelp.

Forgiven Children er en veldig god og interessant film, spesielt i de to første aktene. Men så kommer den tredje akten, og her kunne jeg ønske at skaperne av filmen kunne ha forandret på hele manuset. De har så mye interessant på tallerkenen. Kanskje litt for mye, da filmen aldri dykker dypt nok i de forskjellige temaene filmen tar opp. Men selv med disse feilene, så er Forgiven Children en film som er verdt å se hvis du for eksempel liker en film som All About Lily Chou-Chou.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.