It Comes (2018)

Vi følger en familie på tre som tilsynelatende lever et normalt og lykkelig liv. Men så dukker det opp noe fra fortiden som er ute etter det unge barnet i familien, og faren til denne lille jenta kjenner igjen dette usynlige monsteret fra fortiden.

Tetsuya Nakashima er min favorittregissør fra Japan. Han er helt klart etter det jeg har sett opp igjennom årene den beste visuelle regissøren i Japan. Han er veldig unik uansett land, og jeg er stor fan av filmene han har laget. Han har laget filmer som Memories of Matsuko, Confessions og The World of Kanako. Jeg var svært spent på hva han vil klare å gjøre når han bestemte seg for å lage en grøsserfilm.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet over filmen. Filmen er for lystig og energisk til å være en ren grøsserfilm. Filmen tar opp flere emner, og dette er en type film man må holde konsentrasjonen oppe ellers faller man av lasset. Filmen tar opp forskjellige emner som er interessante, men når det gjaldt det usynlige monsteret så skjønte jeg ikke mye.

De fleste emner som filmen tok opp skjønte jeg, men mot slutten ble det for mye dialog og informasjon slik at hjernen min slo seg helt av og jeg orket ikke å følge med på all dialogen. Jeg merket også at spilletiden ble for lang. Spilletiden er på rundt 133 minutter, og hvis jeg skulle ha sett filmen igjen så hadde jeg foretrukket at spilletiden hadde vært på 100 minutter. For det frister ikke å se filmen igjen da spilletiden blir for lang, og det blir for mange scener som varer for lenge med dialog jeg ikke fant så interessant. Det gjelder spesielt i de siste 40 minuttene.

Men It Comes skiller seg ut, det skal filmen ha. Men noen ganger blir det for mye dialog og forskjellige temaer i samme film, og da er det viktig at regissøren klarer å holde full kontroll på det han holder på med. Jeg følte ikke at Tetsuya Nakashima klarte det i denne filmen da jeg følte at engasjementet mitt begynte å forsvinne etter 100 minutter.

Vi får se noen fantastiske visuelle scener, men jeg skulle faktisk ønske at jeg fikk se mer og litt lengre sekvenser med passende filmmusikk og et skikkelig klimaks. Det er mye bra her mot slutten, men jeg følte ikke helt at bildene og filmmusikken løftet filmen opp til det nivået jeg forventet. Jeg så og følte at her kunne man ha fått til mer. Jeg satt ikke og smilte, det er et dårlig tegn!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.