Hvem er det som raper på mitt loft?
Det er en smule tragisk å følge karrieren til Takashi Shimizu. Fra å følge i fotsporene til Ringu-trilogien med Ju-on: The Curse, har han mistet mye respekt fra min side når han presterer å lage to nyinnspillinger etter Ju-on: The Curse. Greit at den første nyinnspillingen ble bedre med et større budsjett, men å reise over til Hollywood for å lage samme film for tredje gang grunnet late og dumme amerikanere som ikke takler undertekster blir for dumt. Hvorfor skal absolutt alle selge seg og bøye seg i støvet for feite, dumme amerikanere? Ha litt ryggrad!
Med en spilletid på kun 70 minutter og mange korte historier, knytter man ikke bånd til rollefigurene, noe som er den største mangelen i denne filmen. Filmen er kald og spiller på atmosfæren. Det er to skremmende scener her, spesielt scenen på loftet er det jeg alltid vil huske best fra denne serien. Det er også en vemmelig scene med et foster som bekrefter den ekle atmosfæren filmen har. Dette hadde ikke Hollywood turt å vise i det hele tatt.
Selv med en spilletid på 70 minutter blir Ju-on: The Curse i tregeste laget når man har så mange rollefigurer og så kort spilletid. Det er noen av historiene som er kjedelige da de aldri blir skremmende nok. Takashi Shimizu klarte å rette på den ujevne rytmen i nyinnspillingene.
Ju-on: The Curse er filmen som overtok stafettpinnen etter Ringu. Jeg vil si at den andre nyinnspillingen er den beste. Takashi Shimizu klarte å luke ut feilene der som gjorde originalen til en veldig ujevn film.
