This is capitalism. A system of taking and giving… mostly taking.
Jeg har aldri vært stor fan av Michael Moore. Han utgir seg for å være en engel, noe han ikke er. Han er en feit kalkun som må lære seg folkeskikk, det blir så dumt å se på når han står med megafon og roper til en bygning. Han er som en liten drittunge i sin oppførsel, men han har mange gode poeng i sine dokumentarer, selv om vinklingen ikke akkurat er nøytral. Det blir veldig ensidig, og det er alltid en del informasjon som ikke kommer ut.
Capitalism: A Love Story er ikke en dokumentarfilm som klarte å provosere nevneverdig. Dette er ikke en ny Sicko (2007) som sjokkerte, Capitalism: A Love Story blir litt kjedelig og byr ikke på så mye nytt man ikke visste fra før. Det irriterte meg at dumme mennesker som låner for mye penger skal klage sin nød etterpå når de blir kastet ut. Vi får se noen familier bli kastet ut av sine boliger, vi får aldri svar på hvorfor. Hva brukte de pengene på? Typisk Michael Moore på sitt verste, jeg skjønner hvorfor så mange hater ham.
Det som sjokkerte mest var dødsforsikringene som selskapene fikk utbetalt hvis en av deres ansatte døde. Jeg visste litt om dette fra før, men ikke hva de ansatte ble kalt og hva slags summer det handlet om.
Capitalism: A Love Story er en småslapp dokumentarfilm som aldri tar av.
