Familieliv.
Robert De Niro har blitt eldre, og det er avslappende å se ham i andre typer roller der han ikke spiller en drittsekk eller en psykopat. Han har bevist nok i de rollene, nå er det artig å se ham i følsomme og vanlige roller, som f.eks. i Everybody’s Fine.
Everybody’s Fine har sine følsomme øyeblikk, men problemet er alle løgnene. Frank Goode fikk jeg inntrykk av var en god mann med sine feil. Han satte for høye krav til ungene når de var små, og det har fulgt ungene siden. Derfor lyver de hele tiden når han en dag kommer på besøk. Han tar seg en skikkelig langtur og overrasker sine tre barn, den fjerde finner han ikke. Ungene bærer på en hemmelighet de ikke tør å fortelle sin far, men sannheten vil selvsagt komme frem før eller siden. Det handler bare om tid.
Robert De Niro er høydepunktet i filmen. Han er knallsterk, og han beviser at han også takler å spille mer følsomme roller som en familiefar. Vi blir aldri kjent med rollefigurene, det blir til at man kanskje vil kjenne seg igjen i noen av dem.
En ting er sikkert, ikke gi en narkoman penger, for han vil ha mer, og da går det ut over medisinene dine. Den scenen ble for dum, det får da være måte på hvor ondskapsfull og furten en narkoman skal være. Ellers er Everybody’s Fine en film for de eldre som vet hvordan familielivet fungerer. Krav og forventninger settes i tidlig alder, og skuffelsene man selv tror har sto betydning, betyr så lite for en far og mor som elsker sine barn.
