En kvinne med hukommelsestap forsøker å finne ut av hvem hun egentlig er, for hun husker ingenting fra hun var 17 år og opp til nå etter at hun ble kjørt ned av en bil.
Far Away, So Close er en grei film. Kana Kurashina som spiller protagonisten må bære mesteparten av filmen på sine skuldre. Hun er sjarmerende og pen, og hun får ut karakterens indre følelser på en naturlig og overbevisende måte.
Protagonisten finner ut at hun hadde emosjonelle problemer før ulykken, og vi følger henne når hun forsøker å finne ut av hva slags person hun var og hvorfor noen misliker henne. Det er vanskelig å forstå hvorfor noen ikke liker henne, men som alle vet så kan kjærlighet gjøre deg gal.
Far Away, So Close er en film som brenner sakte. Jeg likte den første timen, men når kvinnens fortid blir avslørt så fant jeg ikke resten av turen like spennende. Far Away, So Close viser seg å være en ganske normal dramafilm, og protagonisten må ta et oppgjør med sin fortid og komme seg videre i livet.
Det er ikke så mye spesielt med Far Away, So Close, det er en ganske generisk, finne seg selv film. Hadde det ikke vært for Kana Kurashina, så ville nok Far Away, So Close har druknet og blitt fort glemt.
