En ung gangster og hans tilbakestående bror treffer en søt sykepleier som kanskje kan forandre livet deres. Men i veien står slemme kinesere som er ute etter å utrydde klanen til protagonisten, og protagonisten trenger penger til hårspray. Da er ikke valget vanskelig.
Moonlight Jellyfish er ikke en særlig god film. Den blander krim og drama på en svært dårlig måte. Protagonisten blir spilt av mopphodet Tatsuya Fujiwara, en skuespiller som beviser nok en gang at han ikke er mye til skuespiller. Han ser helt latterlig ut med det stygge håret sitt, den lange og smale kroppen og den løse, ikke tettsittende dressen han går rundt i. Han overspiller, han gjør dette i film etter film, han har null rekkevidde som skuespiller. Jeg kan akseptere ham i roller der han spiller skurken, så lenge han er kald og ikke spiller på følelser, men som en dramaskuespiller, herregud for en dåre!
Kjærlighetshistorien og selve hovedhistorien fører ingen vei. Jeg likte slutten, men samtidig så følte jeg at filmen ikke hadde noe særlig å fortelle i det hele tatt der den blander krim og drama. Det hjelper heller ikke med oversentimentale scener med pianomusikk når man ikke føler noe for karakterene og deres skjebne.
Jeg kjøpte heller ikke at den lekre sykepleieren var ensom og ikke hadde noen venner. Hun er kjempedesperat etter å skaffe seg det hun kan kalle en familie, hun føltes ikke ekte ut i det hele tatt.
Jeg er også lei av tilbakestående mennesker i filmer som dette. De fungerer svært dårlig i et slikt miljø som dette her og den dårlige sjangerblandingen. I flere scener er det vanskelig å skille de to brødrene fra hverandre, for begge virker tungt tilbakestående.
