Mafialiv.
Etter å ha sett The Wire, var det på tide med The Sopranos, serien som etter det jeg forstår startet det hele med kvalitet i TV-serie sammenheng. De første episodene var ikke mye å skryte av der vi følger sleske italienere som er ekle. Men etter rundt fire episoder skjønner jeg hvorfor The Sopranos regnes som en av de beste TV-seriene. James Gandolfini er jo bare helt fantastisk som den plagede familiefaren som har en råtten familie og et hardt yrke som en mektig lederskikkelige for sin mafiafamilie. Han viser litt varme, så en helomvending der drap er eneste utvei. Dette er noe av det beste jeg har sett i en TV-serie, det vil si James Gandolfinis rolletolkning.
Det finnes så å si ingen sympatiske rollefigurer i den første sesongen. Det blir spennende, men jeg klarer ikke å bry meg om disse feite karene fra Italia som trenger flere plastiske operasjoner. Det er veldig få kvalitetskuespillere med, James Gandolfini og Edie Falco er de som skiller seg klart ut.
Nancy Marchand er lite dyktig. Jeg ville ta henne av dage med mine egne hender. Hun leverer en elendig rolletolkning. Lorraine Bracco er bare slitsom med sin monotone stemme. Psykologer er slitsomme, de får bra betalt med tanke på hvor lite de egentlig gjør. Noen mennesker hører på jappet deres, andre blir lei av kontakt med følelser pratet. Resten av gjengen fungerer mer som komiske karikaturer. Den italienske mafiaen har ikke lenger stil, de bringer smilet frem i The Sopranos. De er dumme, ekle og voldelige, ikke noe mer.
En fin første sesong som underveis klarer å sette en høy standard. Det gjelder bare å komme seg gjennom de fire første episodene, så dukker kvaliteten til serien opp.
