50/50 (2011)

No one wants to fuck me. I look like Voldemort.

50/50 er en ganske fin dramafilm som også forsøker å spille på komedie når Seth Rogen som vanlig er frekk i kjeften. Jeg tror mange tror at dette først og fremst er en komediefilm med en liten dose drama, det stemmer ikke. Det er svært lite å le av i 50/50, det handler mest om hvordan Adam takler sin nye hverdag som dødssyk.

Joseph Gordon-Levitt viser nok en gang hvor god han er som skuespiller, spesielt scenen på sykehuset mot slutten er sterk og gripende når han spør om han vil våkne opp igjen. En enkel, men kraftfull scene som fikk øynene mine til å fylles opp av tårer.

Dessverre for 50/50 er Seth Rogen ødeleggende for filmen. Jeg har blitt lei hele fyren, han er som en robot der det eneste han tenker på er knulle og marihuana. Han ser alltid ustelt og skitten ut, det begynner å lukte surt av hele fyren. Anna Kendrick er ikke mye å se på, men hun er god her. Hun virker veldig sympatisk som person, veldig jordnær, og det får hun også frem i denne filmen.

Etter min mening er dette først og fremst en liten karakterstudie av en ung mann som får mannen med ljåen på døren. Seth Rogen er den som forsøker å muntre opp, jeg skjønner og forstår hva han prøver på, men det er Seth Rogen vi prater om, og når han da spiller den samme rollen som han alltid gjør i vanlige komediefilmer, så ødelegger han for filmen med sine væremåte. Alt med måte, alt med måte.

50/50 er en enkel film som er sjarmerende og sår, men som har to svakheter. Seth Rogen, og som vanlig en feig slutt. Jeg ønsket meg den andre slutten, det hadde vært perfekt for min del og filmens del, også for de fleste seernes del.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.

Scroll to Top