Hey fucknuts! Probing time.
Når man kombinerer to av Englands mest populære komikere på film sammen med noen av de mest populære komikerne fra USA, da må man ha store forventninger til en spillefilm som skal prøve å sjarmere oss i senk med en utenomjordisk skapning utenom det vanlige. Men resultatet skuffet.
For det første fungerer ikke Seth Rogen som stemmen til Paul. Seth Rogen liker jeg, men hans stemme er ikke akkurat sexy. Han har en nasal stemme man går fort lei, og når Paul skal være sjarmtrollet som skal smelte alles hjerter, tenner jeg ikke på å høre stemmen til Seth Rogen.
Ikke nok med at vi har stemmen til Seth Rogen, manuset gjør det sånn at Seth Rogen kan være seg selv med sitt vulgære språkbruk og idoldyrking av cannabis. Dialogen er elendig, det samme er mesteparten av humoren. Vulgært språkbruk må ha en sammenheng, her spyr rollefigurene ut eder og galle uten noe som helst mål og mening. Skal jeg le av dette? Har vi ikke kommet lenger enn dette?
Paul sjarmerte ikke, nerdehumoren stinket, det samme gjør manuset. Eneste høydepunktet var en stor eksplosjon som Michael Bay hadde fått ereksjon av. Jeg lo ikke en gang, trakk nesten ikke på smilebåndet, kikket stadig på klokka, jeg ville at filmen skulle bli ferdig, for jeg ble ikke underholdt med elendig dialog og et usjarmerende vesen ved navn Paul.
Cannabis og en utenomjordisk skapning møter 00-tallet ble ikke en vellykket kombinasjon. Jeg liker Superbad, men i Paul har regissør Greg Mottola bommet kraftig, det samme kan sies om manusforfatterne Nick Frost og Simon Pegg. Skuffende greier.
