Ondskap.
Apt Pupil er en interessant film om to ondskaper. Den eldste har gjort nok faenskap i livet, den andre er iferd med å starte. Sammen er de et perfekt par. Å føle med rollefigurene i Apt Pupil er håpløst. Eneste jeg fikk vondt av var foreldrene og de andre sympatiske rollefigurene rundt de to ondskapene. Slutten blir aldri tilfredsstillende nok, men Apt Pupil skal ha ros for at den aldri blir feig mot slutten av filmen, slik som mange andre filmer pleier å gjøre.
Jeg synes ikke Ian McKellen er på topp med en elendig aksent, men det er ikke bare hans feil. Manuset gjør hele rollefiguren til en litt klovn, marsjen er mer lattervekkende enn truende, der Todd Bowden vekker opp en monster som har vært i dvale. Todd Bowen er alvorlig psykisk syk, han som er så klok skjønner det ikke selv hvem han ligner på. Foreldrene tror selvsagt at han er verdens beste gutt, men man behøver ikke å være en nazist for å være ond. Ondskap er ondskap, og det hadde vært interessant med en oppfølger der vi følger Todd Bowen som voksen. Kanskje den filmen allerede kom ut i 2000 med American Psycho.
Apt Pupil byr på mye interessant. Jeg har ikke lest novellen til Stephen King, og jeg kan ikke sammenligne filmen mot boken, men det lukter Stephen King med tanke på hvor endimensjonal Kurt Dussander blir fremstilt. Han er bare ond, han er ikke en kar du liker. Han gir faen i alt og alle, han drikker for å drikke, ikke glemme kan det virke som. En annen vinkling hadde vært mer interessant der Kurt Dussander hadde hatt en familie, var en god kar med sine demoner, og Todd Bowden hadde vært djevelen selv.
Apt Pupil lykkes delvis med det den forsøker på, men det er nok av mangler her som ødelegger mye for filmen.
