Pusekatt redder dagen.
Fallen er en merkelig film. Den starter bra med en herlig og mystisk atmosfære når John Hobbes tar et siste farvel med dødsdømte Edgar Reese. Underveis forsvinner denne atmosfæren, og filmen blir mer fjollete og ikke minst komisk i en periode, før den stopper helt opp når det gjenstår 25 minutter av filmen. Da tok hjerneaktiviteten en pause i 10 minutter, før jeg våknet opp igjen. Heldigvis har jeg sett filmen en del ganger, så jeg gikk ikke glipp av noe.
Fallen har i starten en spennende historie som blir bare dummere og dummere når den store avsløringen kommer. Demonen som kan forflytte seg ved kun berøring, er som en liten drittunge. Han er innpåsliten, han er den typen du ikke vil kjenne, men han må hele tiden være rundt deg og gjøre deg ukomfortabel. Demonen er ikke skremmende, bare en idiot uten noe særlig mål og mening. Noen scener fikk meg til å le, noe jeg er helt sikker på ikke var meningen.
Rollelisten er imponerende, synd at manuset ikke var like godt. Hva i svarte var poenget med den udugelige broren Art? Han virket tilbakestående og helt malplassert i filmen. Han og sønnen hadde ingenting å gjøre i Fallen.
Potensialet var der, ideen var spennende, men manuset har så mange irritasjonsmomenter og en dum demon, så dette var nok siste gang jeg så Fallen.
