216.
Pi var Darren Aronofskys første spillefilm. Filmen holder høy klasse, men kvaliteten synes jeg daler de siste 25 minuttene. Før det tar Pi meg tilbake til Requiem for a Dream med intens klipping og strålende filmmusikk av Clint Mansell. Men når personene fra Wall Street dukker opp, og en jøde med langt skjegg holder sin tale, daler intensiteten og filmen stopper helt opp. Det er synd, for før det er Pi en nervepirrende film med en strålende rolletolkning av Sean Gullette. Jeg har aldri hørt om denne skuespilleren, men en god jobb gjør han.
Mattematikk har aldri vært min sterkeste side, så jeg skjønte svært lite av kalkulasjonene vi ser i Pi. Heldigvis blir det ikke for mye, så man trenger ikke å være et mattegeni for å henge med i handlingen. Jeg skjønte selvsagt hva filmen ville frem til, og slutten er selvsagt ganske åpen når Darren Aronofsky er regissør.
Hovedfokuset i Pi er at vi ser ødeleggelsen av mattegeniet Maximillian Cohen. Mannen blir besatt av 216 sifre, og når han er helt ute å kjøre psykisk før den oppdagelsen, sier det seg selv at dette ikke vil ende godt. Maximillian Cohen blir helt paranoid, galskapen og psykose tar over helt, da er det ingen vei tilbake. Som seer føler man galskapen, Darren Aronofsky er en mester i nettopp dette, og med den pulserende filmmusikken laget av Clint Mansell, føler man selv denne galskapen på kroppen og i sinnet.
I Pi ser man konturene av Requiem for a Dream, og opplevelsen man sitter igjen med sa at dette var en regissør som ville bli stor. Stor ble han, og flere kvalitetsfilmer vil garantert bli laget. Pi synes jeg er hans svakeste film, den holder ikke helt inn til mål.
