Visit my YouTube channel here.

Blue Valentine (2010)

Tell me how I should be. Just tell me. I’ll do it.

Blue Valentine er en velspilt og realistisk film som de fleste vil kjenne seg igjen før eller siden i livet, dessverre. Alt er fryd og gammen i starten av et forhold, men år etter år tærer på de fleste. Blue Valentine har to personer som ikke passer til hverandre. Kvinnen er løssluppen og enkel, antall sexpartnere tilsier at hun er et ludder som er villig til å bli utnyttet. Mannen har et hjerte av gull, men han har ingen ambisjoner i livet og han en ganske sliten alkis i tidlig alder. Sammen har de en datter, men nå orker ikke kvinnen mer. Hun vil ut av forholdet.

Ryan Gosling og Michelle Williams leverer noe av det beste jeg har sett på film, det er rett og slett magisk å se og høre på. De leverer så såre rolletolkninger at det kan ikke bli mer troverdig. Men ikke alt er positivt i Blue Valentine. Det skjer litt for lite, og filmen blir dermed for lang. Det er flere lange scener her som kunne vært kortet ned. Realismen er på et høyt nivå, men den gale ekskjæresten ødelegger litt av helhetsinntrykket. Han hører mer hjemme i en komediefilm der han legger igjen mange telefonbeskjeder som ikke akkurat er av den hyggelige sort. På en annen side representerer han hva Cindy står for, så kanskje det ikke var så urealistisk likevel, for det finnes mange gærninger der ute, og mange kvinner liker denne type drittsekker, utrolig nok.

Blue Valentine er en velspilt film som bringer oss tilbake til virkeligheten. Men så er det dette med film og virkelighet, virkelighet er ikke bestandig så underholdene, og når jeg da setter meg ned for å se en film vil jeg litt vekk fra dagliglivet. Der bommer Blue Valentine, dumt sagt, men akkurat nå er det slik jeg føler det. Det blir for realistisk, jeg klarte ikke å drømme meg bort fra virkeligheten noen få timer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.

%d bloggere liker dette: