Vi følger tre musikere som forsøker å starte et band. Problemet er at den ene av dem ikke er like god som de to andre, men han gjør sitt beste. Så en dag dukker det opp en vakker kvinne som alle tre blir forelsket i, og det vil selvfølgelig skape problemer for trioen.
Det er litt interessant å besøke forskjellige tiår når det gjelder musikk, og i C’est Si Bon får vi høre sørkoreansk folkemusikk. Jeg trodde først og fremst at filmen skulle fokusere på musikken og mest på de tre vennene, men etter en time skifter filmen helt fokus og vi følger da personen i bandet som ikke helt finner seg til rette og han får veldig god kontakt med kvinnen de alle sammen forelsket i.
Og da begynner C’est Si Bon å tape seg. Det er ikke det at romantikken er dårlig, det er bare hvordan det hele ender. Livet er tøft, vanskelige valg må tas, men ærlig talt, for en råtten kvinnejævel! Her har jeg hygget meg med filmen, jeg likte atmosfæren og tiåret handlingen er lagt til, men ærlig talt, hva slags tullete romantikk er det vi ser? Snakk om en gedigen nedtur, og det som skjer etterpå synes jeg ikke fungerer i det hele tatt. For meg virket det som om filmen manglet mange minutter som lå igjen på klipperommet. Filmen roter det så mye til at jeg nesten felte en halv tåre.
C’est Si Bon byr på musikk og romantikk, men den roter til den siste timen der den blir ufokusert og den begynner å få hastverk. C’est Si Bon føles ut som en halvferdig film, men den er verdt å sjekke ut hvis du er litt interessert i sørkoreansk musikkhistorie. Og nok en gang er det en kvinne som er roten til alt vondt, de knuser hjerter og ødelegger filmer!
