When life gives you razor blades… you make a baseball bat, covered in razor blades.
Hobo with a Shotgun tar oss med tilbake i tid og viser oss hva som er gøy med exploitation-sjangeren. Det betyr vold, dårlig dialog, dårlige skuespillere og overspilling. Dialogen er råtten i Hobo with a Shotgun, volden er herlig og brutal.
Skuespillerne som spiller sønnene til lederen for de kriminelle er så dårlige og bleke. Jeg orker ikke å se sportgutter som er feminine leke tøffinger. Og Brian Downey som Drake er bare fryktelig slitsom, ikke skremmende i det hele tatt, bare slitsom. Heldigvis dukker det opp to stykker mot slutten av filmen som kaller seg for The Plague. De setter fart på volden og er direkte skremmende med sin utrustning. Rutger Hauer kan ikke gjøre noe galt som skuespiller, den mannen elsker alle med hår på brystet, og andre tøffe menn. Jeg har ikke hår på brystet, så er det sagt, men tøff er jeg!
Hobo with a Shotgun er en film for exploitation-fansen. Denne filmen er i det minste bedre enn Death Proof og Machete, den skjønner hva det handler om, det vil si ingenting. Men like god som f.eks. Planet Terror er den ikke, svakhetene blir for mange til det.
