En dyp rolletolkning.
En talentløs skuespiller er desperat etter å få seg en jobb. Året er 1972, og ryktene skal ha det til at presidenten i Sør-Korea og den nordkoreanske presidenten planlegger å møte hverandre og diskutere hvordan Sør-Korea og Nord Korea igjen kan bli et land. Men før dette møtet så ønsker presidenten i Sør-Korea og øve med en skuespiller som må spille rollen som den nordkoreanske presidenten. Og etter en hard og brutal opptaksprøve så får den talentløse skuespilleren jobben. Han yter sitt beste etter at han har blitt torturert og banket opp, men så blir møtet kansellert og han får mentale problemer. Han tror at han er den virkelige Kim Il-sung, og han mister etter hvert kontakten med sønnen sin. Men etter mange år tar sønnen kontakt, for han trenger penger og han trenger penger nå!
My Dictator er regissert av mannen bak filmen, Castaway on the Moon, Hae-jue Lee. Jeg elsker den filmen, så jeg så virkelig frem til å se My Dictator.
Men jeg ble skuffet over My Dictator. Dette er en film som brenner sakte, og filmen er veldig lang. Karakterene holder seerne på avstand, noe som medfører at de ikke blir så interessante. Spesielt er sønnen en svak karakter, hvorfor skal vi bry oss om ham? Ja, jeg skjønner at han er sint på sin far, men mannen er psykisk syk!
Kyung-gu Sol er en av de beste skuespillerne i Sør-Korea, og han er virkelig god i denne rollen som den psykisk syke mannen. Men som jeg sa, karakterene er ikke særlig interessante da de holder oss på avstand og de er veldig selvopptatte. Som seer observere man kun karakterene fra distanse, for det er håpløst å få kontakt med dem.
My Dictator er ikke en underholdende film. Det er ikke mange positive ting jeg kan plukke ut etter å ha sett My Dictator. Det beste med hele filmen er å se Kyung-gu Sol som den psykisk syke mannen, men utenom det er My Dictator en kjedelig og lang film som mangler varme.
