En nyhetsprodusent for tips om at en av sørkoreas mest populære forskere har jukset med sin stamcelleforskning. Nå forsøker han å avdekke sannheten, men det er ikke populært.
Whistle Blower er ikke en film som klarer helt å engasjere. Det største problemet er de dårlige skuespillerne, den eneste gode av dem er mannen som spiller den populære forskeren. Resten av gjengen er blottet for karisma, og protagonisten og flere såkalte mannfolk ser ut som soppskallen Toad fra Super Mario-universet. Det er lenge siden jeg har sett en film med så mange dårlige skuespillere helt blottet for utstråling, det virker som om hele gjengen er neddopet. For en flau forestilling!
Ellers går filmen litt inn på hva prisen er når noen prøver å avdekke sannheten. Da knuser man drømmer og håp, og Whistle Blower tar opp dette temaet på en veldig enkel måte der den fremstiller den sørkoreanske befolkning som noen idioter. Hadde jeg vært sørkoreaner, hadde jeg blitt dypt fornærmet over denne fremstillingen.
Den mest sympatiske karakteren er faktisk den slemme forskeren. Inntrykket mitt var at han ville hjelpe, men det hjelper ikke når han må bryte regler og samtidig jukse med forskningen sin. Klarer man ikke oppgaven sin, så er det best å slutte, men det er lett å si når man ser hvor store forhåpninger folk rundt ham har. Her er det en hel haug med unge barn i rullestoler som skal fortelle oss hva som står på spill.
Whistle Blower er ikke en god film om journalistikk. Skuespillerne er elendige, filmen mangler energi og dramatikk og antagonisten er for hyggelig. Filmen klarer aldri å engasjere slik en film som dette burde gjøre.
