En gruppe med kvinner holder på å miste jobbene sine, men de har ikke tenkt å gi seg med det første. De går ut i streik, og de forsøker å skape blest om saken.
Jeg blir rett og slett kvalm av disse sørkoreanske filmene som Cart. Jeg har sett så mange av disse filmene, jeg kan filmene inn og ut og Cart har absolutt alt jeg ikke vil ha i en film som dette.
Det blir mye sår musikk, gråtende kvinner og en dårlig sidehistorie med en tenåringsgutt som er sønnen til en av de sentrale karakterene som streiker. Han lider pga. at moren nesten aldri er hjemme.
Skurkene i filmen er selvfølgelig toppene for kolonialbutikken, men de ser vi ikke mye til. De leier inn det som må være gangstere som lugger, river ned telt og kaster ut våre kjære, gråtende kvinner.
Selv ikke myndighetene er til hjelp, det er alltid de streikende som får skylden hvis det oppstår bråk. De sentrale karakterene i filmen blir fremstilt som evneveike, hvorfor filmer de ikke når de blir angrepet, det gjør jo skurkene i filmen. For noen idioter!
Karakterene er pappfigurer, de er stereotypiske karakterer uten snev av personlighet. Hvorfor skal vi bry oss om tomme pappfigurer? For noen elendige karakterer vi blir kjent med, de kan bare dø, men siden de er av papp så er de heller ikke levende fra før av. Jeg heiet på rikfolket, da sier det seg selv at filmen ikke gjør jobben sin.
Cart er en elendig film, det er et makkverk. Det kvinnene kjemper for er selvfølgelig viktig, men filmer som dette ender alltid opp som en katastrofe når de blir laget i Sør-Korea som ikke skyr noen midler når det gjelder billig melodrama.
