En historie om å miste seg selv.
Her kan du lese min nye anmeldelse av Peppermint Candy (2000)
Filmen starter med at Yongho tar sitt eget liv med å hoppe foran et tog. Deretter går filmen baklengs, akkurat slik som Memento gjorde. I Peppermint Candy går det flere år mellom hver hendelse. Peppermint Candy er en samfunnskritisk film rettet mot Sør-Korea. Jeg har sett en del filmer og lest en del om dette landet nok til å vite at Peppermint Candy er en representativ film om hva som foregikk og hva som foregår i dette landet. Sør-Korea har en trøblete fortid, og det er fremdeles store problemer den dag i dag med korrupsjon og andre snuskete saker. Det skjer selvsagt overalt i verden, men nå er Peppermint Candy en film om Sør-Korea.
Peppermint Candy viser oss en skjør mann som må bli med på leken i det sørkoreanske samfunnet. Yongho opplever fæle hendelser i militæret, og det blir ikke bedre når han blir politimann. Vold og atter vold er det som kjennetegner Sør-Korea, og dette blir fremstilt på en ypperlig måte av regissør Chang-dong Lee. Historien er kjempebra, men som film sliter Peppermint Candy en del. Filmen har en spilletid på rundt 130 minutter, og det er 40 minutter for lenge. Jeg kjedet meg stort til tider, og mistet konsentrasjonen opptil flere ganger. Det var mange scener her som ble unødvendig lange. Etter å ha sett flere tusen filmer opp gjennom årene vet jeg hva jeg liker og ikke liker. Jeg klarer ikke filmer som bruker fem minutter på en scene som kan bli fortalt på to minutter. Slik er det med Peppermint Candy, og det er synd for historien er interessant og viktig. Hadde nå bare regissøren brukt sunn fornuft så kunne dette ha vært en film som slo pusten ut av deg. Chang-dong Lee holdt ikke stramme nok tøyler.
Det er Kyung-gu Sol som må bære denne filmen på sine skuldre som Yongho. Jeg har nevnt det tidligere, men dette er en av Sør-Koreas aller beste skuespillere. Jeg digger denne karen, for maken til innlevelse og rolletolkninger skal du lete lenge etter. Siden filmen går baklengs bryr man seg ikke særlig om Yongho, for inntrykket er at mannen er pill råtten. Men underveis ser man at Yongho kommer i situasjoner der han må prestere og hva slags folk han omgås. Mannen blir presset til det, og slik fortsetter det. Så begynner vi å se den uskyldige og lett påvirkelige Yongho der han er student, i militæret og til sist får jobb som politimann. Det er her filmen virkelig briljerer, og det er en unik film der en uskyldig og snill mann blir forvandlet til en råtten mann grunnet systemet i Sør-Korea, og for å si det stygt, landets tradisjoner.
Det var synd at Peppermint Candy ikke fungerte helt som film for min del, for da hadde dette vært et mesterverk.
