Who died and made you Danny?
Ocean’s Twelve hatet jeg første gang jeg så den. Jeg syntes hele filmen var et makkverk. Mange år senere ville jeg gi filmen en ny sjanse, og denne gangen likte jeg det jeg så. Jeg satt mye mer pris på at Steven Soderbergh var mye mer avslappet og løssluppen. Scenen med Julia Roberts og Bruce Willis er det mange som hater, men det er jo rett og slett en genial scene der Steven Soderbergh gir faen og bruker skuespillerne for det de er verdt.
Jeg lo mer her enn i i den første filmen siden skuespillerne er så avslappet, spesielt George Clooney og Brad Pitt har noen fine scener i sammen. Ocean’s Twelve gir litt faen, og det går utover historien som blir litt rotete og ufokusert. En merker at filmen varer i nesten to timer, det blir en historie for mye her, og filmen burde vært 20 minutter kortere. Spesielt den første timen bruker for god tid.
En annen ødeleggende faktor er at gruppen til Danny Ocean hele tiden ligger noen skritt bak. Selv om slutten sier noe annet, følte jeg at slutten ikke passet til det vi fikk servert i to timer. Selv om filmen er løs og ledig, så er historien ganske mørk og dramatisk sammenlignet med Ocean’s Eleven. Det blir en merkelig atmosfære når Danny Ocean og kompani må gi tilbake pengene til Terry Benedict, ellers må de bøte med livet. Det meste går galt, og når det siste kuppet også går galt, så stemmer ikke atmosfæren som vi har da med den enkle slutten.
Ocean’s Twelve har sine problemer med den merkelige atmosfæren og den lange spilletiden, men det er en god film som har veldig mye glimt i øyet, og som ikke har den meste stramme regien. Det gjør filmen ganske unik, men samtidig er det derfor mange hater den når en sammenligner den med Ocean’s Eleven.
