The master wants you. Throw away your cross, face the master. Your faith against his faith… Could you do that? Is your faith enough?… Then do it… Throw away the cross. Face the master. Faith against faith.
Salem’s Lot var en av veldig få filmer som arret meg for livet når jeg var rundt 9 år gammel. Jeg fikk lov til å se det jeg ville, og jeg tålte det meste. Men det er spesielt en scene som skremte meg i Salem’s Lot. Det er når den eldste broren får besøk av sin yngste bror. Den scenen er fremdeles skremmende. Hvis du vil skremme et barn, la han eller hun se Salem’s Lot. Men ikke vis denne utgaven som jeg så, den varer i hele tre timer, det er for lenge.
Jeg leste romanen i ettertid, og når jeg nå så denne TV-versjonen falt mange gode minner i grus. Romanen til Stephen King er en av hans beste bøker, den hadde noen interessant rollefigurer, spesielt forholdet mellom Donald Callahan og Kurt Barlow. Denne filmen bryr seg ikke om det, dette er en overfladisk film som med en spilletid på hele tre timer klarer å neglisjere romanens sterkeste side. Med tre timers spilletid skulle man tro at man kunne fulgt romanen ganske så godt, men det gjør den altså ikke.
Lange og innholdsløse scener blir det nok av etter halvspilt tid. Før det har filmen skapt en spennende og trykkende atmosfære. Derfor venter man på at ting skal skje den siste halvdelen, men det som skjer er lite spennende. Mye dialog, og når de viktigste scenene i romanen mangler, da blir aldri Salem’s Lot et høydepunkt.
Se heller den vanlige utgaven av Salem’s Lot. Litt over en time ekstra spilletid utgjorde ikke mye forskjell. Filmen ble kjedeligere sammenlignet med den forkortede utgaven jeg vokste opp med.
