I’ll shove that bat up your ass and turn you into a popsicle.
The Warriors er en spennende film, selv om vi har antihelter i hovedrollene. Alle vi møter i The Warriors er avskum, enkelt og greit. Merkelig nok bryr man seg om disse tullingene som bringer frem latter. De er så tøffe i trynet at det ikke er mulig å ta dem alvorlig.
Det er veldig mange gjenger i filmen, selv en mimegjeng! Det kan jo ikke bli bedre, synd at mimene ikke hadde en mer sentral rolle. Det er morsomt å se alle gjengene der de går i samme klær eller gjengfarger. Underveis tar det av når våre helter blir forfulgt av en gjeng med baseballspillere. Ikke ta The Warriors alvorlig, selv om det kan virke som om våre antihelter mener alt det de sier.
Det er mer spenning enn slåsskamper i The Warriors. Slåsskampene er utdaterte, og de er få. Jeg satt igjen med følelsen at John Carpenter hadde sett The Warriors, og ble inspirert til å lage Escape from New York. Musikken og stilen kunne minne meg mye om den filmen.
En herlig liten film med mye glimt i øyet. Det er en god grunn til at denne regnes som en unik klassiker.
