Just get through the goddamn day.
A Single Man er ikke akkurat en lystig film. Det er en rørende og meget depressiv film der vi følger en mann som har bestemt seg for å ta sitt eget liv etter at han har mistet sin kjære i en ulykke. Jeg ble sittende å håpe på at noen ville komme inn i livet hans denne dagen, slik at han ville forandre mening, at livet fremdeles var verdt å leve. Først er alt håp ute, så dukker det opp noen interessante rollefigurer som kanskje kan redde dagen for George.
Jeg har aldri lagt merke til Colin Firth før nå. Merkelig, for mannen er jo helt fantastisk i A Single Man. Det er lenge siden sist jeg har sett en så sterk rolletolkning. Han bærer denne filmen på en fremragende måte. Han dro meg inn i denne depressive verdenen som han befant seg i, og tok meg med på oppturer og nedturer. En av de beste rolletolkningene jeg har sett på år og dager.
At Sean Penn vant Oscar for Milk var bare galt. Oscarprisen skulle blitt gitt til Mickey Rourke, men å spille homofil med mye klining er selvsagt det som gjør at noen vinner Oscar. Colin Firth er så mye bedre enn Sean Penn som homofil i mine øyne. Han er ikke like masete og oppfører seg heller ikke som en dame i nød. Mulig jeg er en smule homofob, jeg takler ikke klinescener som vi fikk se i Milk, da snur jeg meg bort. Heldigvis for min del ser vi ikke noe av dette i A Single Man. Selvsagt er det erotiske undertoner å spore i A Single Man, men det tar aldri av. Det er en mer publikumsvennlig film for homofober enn det Milk var. Colin Firth fortjente helt klar Oscar for beste mannlige hovedrolle i 2010. Jeff Bridges var solid i Crazy Heart, men filmen var bare en ny utgave av The Wrestler. A Single Man er så mye mer, og Colin Firth får frem lengselen og smerten på en troverdig måte, samme som Mickey Rourke gjorde i The Wrestler.
En depressiv film med en herlig slutt. Se den, føl at du dør litt etter litt innvendig.
