I wanna talk about how bad you make this room look. I never knew what a dump it was until you came in here.
Jeff Bridges er en av mine favorittskuespillere, og han fikk en velfortjent Oscar med Crazy Heart. Jeff Bridges leverer alltid varene, han er og forblir en fantastisk skuespiller. Han ro er hans varemerke, han tyr aldri til overspilling. Crazy Heart var regissør Scott Coopers første film, og han gjør en god jobb. Man kan føle stanken av slitne folk i Crazy Heart, spesielt lukter ikke Bad Blake særlig godt.
Crazy Heart er ikke en dyp film, selv om den nok prøver på å være nettopp det. Den følger i The Wrestlers fotspor, bare at den aldri dykker dypt nok ned i psyken til Bad Blake. Det var trist å se hvor lett Bad Blake tørrla seg etter en hendelse på et kjøpesenter. Her viser filmen at manuset gaper over for mye, og at filmen bagatelliserer en lang og vond kamp for den fortapte countrystjernen, Bad Blake. Jeg reagerte også på forholdet mellom Bad Blake og småbarnsmoren Jean Craddock. Aldersforskjellen er for stor, og Bad Blake er ikke akkurat en rollemodell for ungen. Her følte jeg at Crazy Heart begynte å vandre i Walk the Line sine fotspor, men Crazy Heart stopper på halvveien og kommer aldri frem til målstreken.
Jeg liker ikke countrymusikk, men musikken og tekstene passet fint inn i dette miljøet. Spesielt tittellåten Crazy Heart er sår. Jeff Bridges synger selv, og det er alltid et stort pluss. Det var merkelig å se Colin Farrell i en countryfilm. Han glir ikke akkurat inn, men han klarer å få frem poenget at hans rollefigur fremdeles er veldig glad i Bad Blake.
Crazy Heart er ikke en ny The Wrestler. Den spiller på samme strenger, bare at noen strenger sliter når Bad Blake skal kjempe mot sine demoner. Og hva slags demoner han har får vi aldri svar på. Kanskje han bare var dum?
