En slukket flamme begynner å brenne igjen.
Architecture 101 forteller den klassiske kjærlighetshistorien om to voksne mennesker som var glade i hverandre når de var yngre, men jenta hadde ikke helt samme følelser for gutten som var litt hårsår. Mange år etter at gutten ikke ville se jenta igjen, har de blitt voksne. En dag dukker kvinnen opp på kontoret til mannen som nå er arkitekt, hun vil at han skal hjelpe henne med farens hus slik at hun og faren kan tilbringe tid sammen før faren takker for seg. Da dukker selvsagt gamle minner opp, gode og vonde, og kanskje de vil falle for hverandre igjen?
Architecture 101 er en grei film, men den er litt flat og langtekkelig. Temaet den tar opp er selvsagt et tema mange vil kjenne seg igjen i. Men filmen går liksom aldri fremover, den står på stedet hvil. Når rulleteksten dukket opp, fant jeg ut at filmen egentlig ikke hadde så mye å fortelle. Slutten vil sikkert skuffe mange mennesker, men på en måte så er det også en slutt som ikke følger sjangeren til punkt og prikke. Og det er selvsagt bra!
Det beste med Architecture 101 er skuespillerne, spesielt de to sentrale kvinnene er gode. Og filmen skal også ha ros for å holde stramme tøyler uten for mye tull. Men dette er en veldig rolig film som mangler energi, det skulle vært litt mer dramatikk her. Jeg følte ikke det jeg tror filmen ville at jeg skulle føle.
