Virkelighet eller ikke?
Babycall er en film som ikke direkte er spennende. Den har et eneste mål, det er å forvirre seerne. Det du ser gjennom øynene til Anna, vet du at en må sette spørsmålstegn ved. Jeg skjønte raskt hva som foregikk, og det var greit nok. Der filmen driter seg skikkelig ut, er med alle de fiendtlige karakterene, alt fra lærere til ansatte i barnevernet. Det blir litt for uvirkelig, og dermed er det lett å skjønne hva som foregår. Det er selvsagt interessant å få svar på fortiden, hva som skjedde. Tenk Shutter Island. Babycall har en overraskelse på lager helt mot slutten av filmen, denne overraskelsen kunne den spart seg for, for den ble for dum.
Den som redder denne forutsigbare filmen er svenske Noomi Rapace. Hun er en fantastisk skuespiller, hennes kroppsspråk og måten hun overbeskytter sønnen sin på er fantastisk å se på. Det er så troverdig, og faktisk gripende. Hadde nå bare guttungene i filmen vært byttet ut med noen bedre skuespillere, men det finnes ikke mange gode barneskuespillere i Norge.
Babycall overrasker ikke. Den har hull i historien, og historien er heller ikke særlig god. Eneste virkemiddlet filmen har er å forvirre, det for å skjule det svake manuset. Eneste grunnen til å se filmen er Noomi Rapace, og kanskje hvis du ikke har sett så mange filmer at du lettere kan hygge deg med denne middelmådigheten.
