Look in my eyes. Look at my face. Remember me, please. Don’t forget me, Ana. Don’t forget me, my love, please.
Jeg visste ikke at Alejandro González Iñárritu var regissør for Biutiful, men jeg luktet det lang vei. Her finnes ingen håp, her går alt til helvete. Byen er skitten, og selv med litt godhet vil aldri helten få synge sin sang, han vil bli glemt og livet vil gå videre uten ham.
Jeg har aldri vært så stor fan av Alejandro González Iñárritu, det er jo faen meg ikke lys i tunnelen, og han lager det samme hele tiden. Har du sett Amores Perros vet du hva som venter. Jeg har ikke sett Babel ennå, men jeg kan gjette på at den filmen er veldig lik Amores Perros og Biutiful.
Javier Bardem er pokker meg stor i Biutiful, en sår og vakker rolletolkning med noen intense øyeblikk. For en skuespiller han er! Resten av skuespillerne blir overskygget av hans eminente rolletolkning, de blir for anonyme og dårlige.
Biutiful byr ikke på nytt, det er en skitten film som vi trenger en gang iblant, men det er ikke en film du vil nyte.
