It’s a crazy fucking world.
Animal Kingdom har grunnmuren klar, det er bare at den aldri helt klarer å komme på sporet av noe stort. Plankene er her, men når den mest interessante rollefiguren i filmen takker for seg ganske tidlig i filmen, har filmen mistet en av de beste skuespillerne og mest interessante rollefigurene i hele filmen. Der gjør Animal Kingdom en stor feil.
Historien er interessant, det er alltid artig når en uskyldig og naiv gutt blir kjent med en ny verden som er hard og brutal. Men familien Cody er ikke så ille og skumle som filmen skal ha det til. Vi ser aldri så mye til den ville siden, bankran får vi ikke se i det hele tatt. Animal Kingdom klarer å bygge opp en fin dommedagsstemning, men klimakset og belønningen uteblir. Det er mye positivt å hente i Animal Kingdom, men det er en film som blir feig og nesten urealistisk til tider.
Det mest irriterende med Animal Kingdom er at den utgir seg for å være mørkere og kanskje dypere enn den egentlig er. Dette er en ganske lett film med en dysfunksjonell familie som gjør det meste galt. Noen straffes hardt når politiet tar saken i sine egne hender, og dermed har politiet blitt en fiende også for seerne. Da er det vanskelig å velge side, for politiet skal være ridderen med hvit hest som redder alle de snille fra de slemme her i verden. Men når de handler som kriminelle med en likvidering, da blir det vanskelig å velge side.
Skuespillerne er gode, men det er ett råttent egg i kurven, James Frecheville. Snakk om monoton rolletolkning! Han er helt livløs som den naive guttungen. Han eier ikke følelser, han skal spille hard og tøff. Han må jo huske på den kalde åpningsscenen der hans mor ligger død ved siden av ham mens han ser på TV. Utover i filmen blir denne rolletolkning bare irriterende. Verden er tøff og opplevelser gjør en hard, det kan tas i betraktning, men jeg likte ikke rollefiguren i det hele tatt. Jeg fikk problemer med å sette meg i hans situasjon, det er synd for min del, for da kunne jeg nok akseptert rolletolkningen til James Frecheville mer enn jeg gjorde.
Animal Kingdom er på sporet av noe, men den har ikke et eller to ekstra-gir som trengs. Den ønsker å være veldig mørk og dyster, der lykkes den ikke med rollefigurer som har et rykte som sier at de er tøffe, men i virkeligheten er de noen fløtepuser sammenlignet med andre rollefigurer i samme sjanger.
Jeg likte nok Animal Kingdom en god del hakk bedre enn deg og jeg tror kanskje du mister et par poenger med filmen når du synes den er for lett. Jeg synes “gi-faen-holdningen” til familien og den apatiske rolletolkningen til hovedpersonen er med å underbygge dette. En mer emosjonell rolletolkning ville ødelagt filmens kjølige og uhyggelige stemning, og aldri gjort sluttscenene så voldsomme og smadrende som de er.
Det beste med Animal Kingdom er i mine øyne at den er mye mer realistisk enn sine amerikanske likesinnede. Det er forholdet familiemedlemmene mellom og hvordan de hele tiden lider under og skremmes av familiens psykopatiske overhode som driver filmen framover. Ikke det neste brekket, eller narkohandelen. Det er underordnet, og kun bakteppe for en helt annen story.
Jeg syntes man aldri ble godt nok kjent med rollefigurene.
Spoiler:
Når Joel Edgerton (Barry Brown) takker for seg, mistet filmen den beste skuespilleren ved siden av Guy Pearce, filmen mistet også den mest sympatiske rollefiguren, så vidt jeg kunne se. Han holdt orden på familien, han hadde flere lag som person. De andre manglet personlighet, de ble for endimensjonale, jeg har sett dem i andre filmer. Jeg ville ha en rollefigur med flere lag, hans navn var Barry Brown. Scenen der han lærer J å vaske hendene synes jeg faktisk var en av de beste scenene. I starten fremstiler filmen denne familien som noen råtasser, kalde og uberegnelige. Barry Brown kan så være det, men hans viser også menneskelige trekk som jeg forbinder med fornuft, det fikk jeg ut av vaskescenen. Den scenen tok meg tilbake til den ene sesongen av The Wire der tenåringene skal temmes og lære seg folkeskikk.
Spoiler:
Jeg er enig at filmen hadde nok blitt annerledes hvis Barry Brown hadde styrt skuta til siste sekund. Pope er bare gal og paranoid, de andre følger etter. Jeg savnet å føle noe, føler jeg noe når jeg ser en film vet jeg at denne filmen har noe å tilby meg som seer. Den følelsen forsvant med Barry Brown.
Jeg har ikke et problem med realistiske filmer, men jeg setter alltid et krav der jeg forlanger at jeg vil føle noe når filmen er ferdig. Inntrykket mitt er at Animal Kingdom er en film som gjerne vil tråkke deg ned i søla, men det klarte den aldri for min del. Selv om den er kald, var det noe med rollefigurene som ikke stemte, som nevnt, jeg har sett dem i andre filmer. Men det kan også sies om mennesker i den virkelige verden, derfor velger jeg venner med omhu. Jeg orker ikke tomme skall av mennesker, de gir meg ikke mye. Derfor ble jeg ikke like imponert over Animal Kingdom.