Frustrerte og deprimerte personer møtes på et chatterom der den som har startet det hele sliter psykisk. Han har tidligere forsøkt å ta sitt eget liv, nå har han en annen plan.
Chatroom er regissert av Hideo Nakata, og dette er hans første engelskspråklige film som regissør. Han er mest kjent for å ha laget grøsserklassikeren, Ringu.
Jeg forventet egentlig ikke så mye av Chatroom, så jeg ble litt overrasket at filmen klarte å engasjere meg til siste sekund. Ideen er interessant, personene som prater med hverandre over Internett har aldri møtt hverandre før. Det vi som seere ser er at den lille gruppen snakker med hverandre ansikt til ansikt i rommet, vi ser ikke tekst på skjermen der de hele tiden sitter foran en skjerm og taster. Det er morsomt å se andre grupper som befinner seg utenfor dette rommet, det er en større bygning der hvert rom inneholder en annen gruppe som prater med hverandre.
Det som ikke fungerte helt var at noen av skuespillerne ikke helt holdt mål. Heldigvis er det to av de beste skuespillerne som har hovedrollene, Aaron Taylor-Johnson og Imogen Poots. Disse to har blitt ganske store skuespillere.
Men den som er mest ute å kjøre med unntak av protagonisten som styrer hele spillet, er Jim, spilt av Matthew Beard. Han er ikke en særlig god skuespiller. Dette er også en slitsom og irriterende karakter som jeg ikke brydde meg om. På en annen side så er det protagonisten forsøker på ganske alvorlig og sykt, så man håper ikke at han lykkes med planen sin selv om man ikke bryr seg noe særlig om den svakeste i denne gruppen.
Ikke tro at Chatroom er en grøsserfilm. Dette er en dramathriller og et psykologisk spill som faktisk er interessant, og det blir spennende mot slutten av filmen. Men som sagt, det er enkelte skuespillere som ikke helt holder mål, og manuset er litt slapt så det burde vært finpusset før man begynte å spille inn filmen.
