Røyk og kjærlighet.
Regissør Ho-Cheung Pang er en av de beste regissørene i Hong Kong. Han er ikke som de fleste regissører uten identitet, han har sin særegne stil der han ofte tar opp temaer som kjærlighet. Jeg falt for Ho-Cheung Pang etter You Shoot, I Shoot og Men Suddenly In Black, to herlige filmer med glimt i øyet.
Man føler hele tiden underveis i Love in a Puff at man har med en unik regissør å gjøre. Det er småsært og morsomt, det tar aldri helt av, men filmen er full av sjarm der røykere blir kjent med hverandre etter at nye strenge regler har kommet for å bli. Røykere er ikke velkomne noen steder, de finner seg smutthull der de kan stå og røyke i fred. Underveis faller to personer for hverandre, men det er ikke enkelt da kvinnen har et forhold med en annen mann. Vil røyken vinne?
Problemet med Ho-Cheung Pang er at han aldri vil nå ut til de store massene. Alle filmelskere som ser filmer utenfor Hollywood vet at dette er en mann med talent. Jeg finner alltid kvalitet i hans filmer, men jeg synes også at filmene kan blir litt innholdsløse til tider. Med Love in a Puff vet jeg ikke helt hva jeg skal mene om de to sentrale rollefigurene vi blir kjent med. Bryr jeg meg om dem, hvem er de? Det er her jeg føler Ho-Cheung Pang svikter, rollefigurene holder seerne på distanse, da får jeg et problem med å bry meg om dem. På en annen side skal man kanskje kjenne seg igjen i situasjonene når søt musikk oppstår, da blir ting morsommere og man kjenner seg igjen i rollefigurene. Akkurat som i filmene til Kar Wai Wong.
En sjarmerende film om de fæle røykerne som påfører seg selv og andre sykdommer. Men de har følelser de også, selv om de stinker verre enn verst.
“En sjarmerende film om de fæle røykerne som påfører seg selv og andre sykdommer. Men de har følelser de også, selv om de stinker verre enn verst.”
Artig det der med røyking. Føler dette egentlig har noe med film å gjøre av flere grunner. Det at tobakk industrien i maaaaaange år har støttet film industrien, og definitivt motsatt glemmer mange. Det finnes en dokumentar om dette med filmindustri og tobakk, ikke at jeg husker hva den heter, men dokumentar kom til en viktig, og riktig konklusjon. Filmen hadde aldri blitt slik vi kjenner den idag vist det ikke var for sponsing via tobakk industrien.
Derfor blir det litt for enkelt i mitt hode å gi røyker og sykdommer som kom derfra all skylden for da faktisk røyking. Jeg sier ikke at det ikke handler om et personlig valg, langt ifra, jeg og andre røykere vet hva vi gjør. Det jeg i derimot sier er at vær eneste film hvor foreksempel Brat Pitt røyker har tobakk industrien pøser på med penger. Det skjedde før helt åpenlyst, men i dag er det mer “skult”. Det skal ikke komme noen til meg å fortelle at tobakk industrien gjør dette for å være snille mot filmer. Det blir for enkelt
Så hva skjer da når rollemodellen Brat Pitt stapper en røyk i munnen? Det tobakkindustrien har skjønt er at nemlig slike stjerner er rollemodeller, og derfor er “enkelte” lett på virket å tenke “Å skulle ønske jeg var like kul som Brad Pitt, og han røyker jo”. Dette er ikke noen tanke jeg drar ifra baken, men tobakksindustrien må jo se noen resultater av det de gjør, ellers hadde de jo aldri gjort det. De driver ikke med veldedighet.
Helt tilslutt vil jeg gi en kraftig unnskyld til alle som blir syke av min røyking, det er slik verden er. Selv skading som går utover andre. Jeg sier også som min kone “Puss tenna, jeg kysser ikke et askebeger” Men PRØV å tenk: Kanskje filmindustrien har hjulpet til å skade min helse, selv om jeg ikke røyker selv.
Klart jeg er enig med deg at ungdom spesielt er lett påvirkelige, det var jeg også. Heldigvis sluttet jeg å røyke når jeg var rundt 18 år gammel. Verre er det når man er ung og dum. Jeg var 14 år gammel og dum, ble påvirket av kamerater og selvsagt la jeg merke til det i filmer. Bruce Willis i Die Hard er et fint eksempel på kulhet. Tok til vettet noen år senere. Å bli påvirket i en alder der jeg er over 30 år gammel skjer ikke Fornuften styrer heldigvis mitt liv. Når jeg nå ser røykere på film tenker jeg bare stakkars og idioti. Se bare på Tony Leung i filmene til Kar Wai Wong. Snakk om kjederøyking!
Det som er interessant er at det nå forsøkes (har allerede startet) å få høyere aldersgrense på filmer i Hollywood der sentrale karakterer røyker mye. Mange filmer har nå fått aldersgrensen R, grunnet røyking). Tror ikke tobakksindustiren er glad for det.
Tenk også på våpenindustrien og bilindustrien. Mye penger som blir brukt. Men våpen kommer aldri til å bli faset vekk som tobakk.
“Mange filmer har nå fått aldersgrensen R, grunnet røyking. Tror ikke tobakksindustiren er glad for det.”
Tror egentlig at de tar rennefart og driter i det faktisk. Grunnen til det er at de vet at det ikke hjelper at en film får R i ratingen. At de unge lett påvirkelige vil uansett klare å få sett filmen. At Hollywood skjuler at de tar imot penger fra alle industrier de kan er jo ikke noen hjemlighet, det som er vanskelig er å få oversikt over det som gjøres. Det gjøres svart og ofte under bordet, det som gjør meg kanskje mest sint oppe i alt dette er hvorfor ingen gjør noe seriøst ang problemet. Mener å huske at et filmselskap sa at i deres filmer ville det ikke framkomme røyking, det er genialt. Er det virkelig slik at en film som lages i dag ikke kan lages uten at det røykes? Er det faktisk et poeng at folk røyker i en film som lages idag? Vi må klare å la være med å ta med slik dritt i nye filmer. Bilselskaper og slik gjør lite at de gir penger. Våpenindustrien derimot, den får vi sannsynligvis ikke bort. Den er nok for fast spikret, man kan jo ikke lage skyte filmer uten pistoler…
Enig i det, men for film flest i USA (kino), er aldersgrensen R nærmest selvmord, selv om det dukker opp noen filmer i ny og ne som tjener inn en slump med penger selv om aldersgrensen er R. Men så har vi nedlasting og kjøpefilm, da er man like langt og de onde kreftene vinner igjen.
Pupp er farlig, våpen er kos, herlig filosofi i USA.