There’s nothing the matter with my face. I got character!
Jeg husker jeg så filmtraileren til Cry-Baby, det var vel 1990, og etter det jeg så bestemte jeg meg for å aldri se filmen. På den tiden ville jeg mest se action og grøsserfilmer, jeg ville ikke ha en musikal, det var for jenter.
Kanskje det var lurt å se den 21 år etterpå, fy faen, tiden går fort, det er ikke tull det man sier at nyt dine barndomsår, for du vet ordet av det er du nærmere døden enn du først aner. Men tilbake til filmen, Cry-Baby sjarmerte meg i senk med sin parodi av andre kjente filmer og tidsperioden filmen finner sted i.
Åpningscenen er bare fantastisk, jeg lurte på hva denne filmen hadde å tilby meg som jeg ikke har sett før. Hatchet-Face er stikkordet, de som har sett filmen vet hva jeg mener. Jeg ble satt ut hver eneste gang denne dama viste sitt ansikt på skjermen. Glem Anne Ramsey fra The Goonies, denne dama trenger ingen maske! Bøllene er stygge, de pene hører hjemme i tegneserien Archie.
Jeg lo godt flere ganger, og jeg ble sjarmert så til de grader. Det er lenge siden jeg har kost meg så mye som jeg gjorde med Cry-Baby, dette er noe en filmnerd trenger når en har gått lei av samme filmer gang etter gang, eller er lei av folkelige filmer med feig humor. Cry-Baby har Johnny Depp i storform, og en søt dame i Amy Locane. Musikken er god, låtene sitter som de skal sammen med lyrikken.
Eneste negativ med filmen er den korte spilletiden, men når jeg først klager på lange spilletider er det kanskje like greit med en spilletid på kun 80 minutter. Ellers er Cry-Baby en herlig film med mange stygge skurker, glimt i øyet og høyt tempo med to vakre mennesker. Nydelig film!
