Greg blir tvunget av sin mor til å oppsøke en jente som går på samme skole. Hun har fått leukemi, og i starten er det er vanskelig for disse to å snakke sammen. Men underveis finner de tonen, og Greg forsøker det han kan for å muntre henne opp med å vise filmer han og Earl har laget.
Me and Earl and the Dying Girl har høstet svært gode kritikker, dette er filmen veldig mange snakket om etter at den ble vist på Sundance Film Festival.
Mulig jeg hadde for høye forventninger, for jeg satt skuffet igjen når filmen var ferdig. Jeg forventet en mye dypere film, Me and Earl and the Dying Girl er for kaotisk og retningsløs i de to første aktene. Men i den siste akten fikk jeg det jeg forventet av hele filmen, jeg forventet varme, sorg og en film som skulle røre meg emosjonelt sett.
Karakterene er dessverre ikke særlig interessante. Jeg klarte ikke å få kontakt med karakterene, manuset sliter virkelig i de to første aktene. Jeg følte heller ikke at det var så mye kjemi mellom skuespillerne, spesielt er karakteren Earl ganske ubrukelig. Filmen forsøker å sjarmere oss med noen fargerike karakterer som man finner i en Wes Anderson-film, og den er for det meste leken. Men kobling til karakterene fikk jeg ikke, de føltes ikke ut som ekte mennesker før mot slutten av filmen.
Me and Earl and the Dying Girl var ikke helt den filmen jeg forestilte meg at den skulle være. For å si det rett ut, filmen er oppskrytt, det finnes mange gode filmer i denne sjangeren og Me and Earl and the Dying Girl er ikke en av disse gode filmene som man har lyst til å se igjen med det første.
