Livet utenfor murene.
Det står dårlig stelt med norske skuespillere når vi må importere en svenske ved navn Stellan Skarsgård. Men det var nok et rett valg, for mannen leverer en strålende rolletolkning som en mann som hele tiden lar seg utnytte. Jeg digger Bjørn Floberg, men han er ikke en sympatisk type. Han er og forblir en skuespiller som alltid kommer til å bli husket for sine roller som en lettere psykotisk drittsekk. Bjørn Floberg er Bjørn Floberg.
Selv om jeg gir en ganske høy karakter, må jeg si at jeg satt litt skuffet igjen når filmen var ferdig. Historien er ikke god nok, rollefigurene er tynne og med lite innhold, og filmen går litt rundt i sirkler. Det skjer lite, og filmen er ikke akkurat god norgesreklame der jeg satt hele tiden med følelsen at jeg var ute på landsbygda i et fattig land i Øst-Europa. Norge som skal være et av verdens rikeste land, ser ikke ut! Vi har noen vakre naturperler, men ser man på storbyer ser ikke Norge ut sammenlignet med f.eks. Japan som ser strålende ut, det samme kan sies om mange andre land.
Jeg er glad for at jeg ikke satt og spiste et godt måltid når En ganske snill mann serverer noen av de kvalmeste sexscener som er festet på film. Jeg ser heller på at noen bæsjer på sin partner enn en gammel røy med knestrømper og appelsinhud får seg noen støt av Stellan Skarsgård. Stellan Skarsgård kommer sikkert aldri til å spille i en norsk film igjen, han kommer nok aldri til å glemme den opplevelsen. En ganske snill mann byr på mye styggdom.
Det som fungerer best er den mørke humoren, og selvsagt rolletolkningen til Stellan Skarsgård. Bjørn Floberg er også et stort pluss, han er ikke like gal som han pleier å være. Slutten er svak, det ble ikke riktig, uansett hvordan jeg vender på det. Ellers er det en sjarmerende film som er ganske tomt i innhold, men som blir hele tiden reddet av noen absurde situasjoner. En ganske snill mann er oppskrytt, senk kravene litt, så vil du ikke bli like skuffet som undertegnede. Jeg forventet nesten en klassiker.
