Soul i Seoul.
Go Go 70’s er basert på sanne hendelser. Vi følger et band som kaller seg The Devil’s, de er inspirert av amerikansk soulmusikk. Myndighetene liker ikke denne type musikk, for de mener den ødelegger moralen til folket. Man skal ikke ha et gøy!
Jeg har aldri likt musikk fra 70-tallet. 60 og 80-tallet er min type musikk, derfor ble opplevelsen litt svekket med musikkstilen. Musikkfremførelsen på engelsk er blandet. Noe låter greit, men det er også låter her som er dårlige.
Merkelig nok er det dansingen som er det kuleste med filmen når Min-a Shin setter i gang med et dansenummer som blir meget populært. Karakterdybde finner man ikke, noe som svekker filmen mye. I starten klarer man ikke å bry seg om rollefigurene i det hele tatt. Det gjør man når myndighetene ydmyker bandene og folk generelt sett hvis de har litt langt hår. Jeg hater å se folk bli undertrykt av styringsmakten som består av idioter. Hadde nå folk bare stått opp mer for seg selv og sine rettigheter. Hvem pokker skal bestemme lengden på håret og hva folk lytter til? Det er så mye galt med verden vi lever i, bare til å se på dagens samfunn enkelte steder og gå tilbake noen tiår. Skremmende.
Hadde Min-a Shin hatt mer karakterdybde og bedre låter når hun sang, kunne dette vært en betraktelig bedre film. Det er først på slutten Min-a Shin våkner til liv med et band og publikum som har ryggrad til å stå opp for seg selv og hva de tror på. Det elsker jeg!
