Krig, sang og kjærlighet.
Regissør Jun-ik Lee er tilbake med en ny film. Til nå har han vært solid med filmer som The King and the Clown, Radio Star og The Happy Life. De to sistnevnte har musikk som tema. Sunny er nok en film som fokuserer på musikk, men ikke like mye som f.eks. The Happy Life.
Jun-ik Lee rotet det skikkelig til med Sunny. Etter så mange år med filmtitting, er det ting som irriterer meg, og Sunny har de fleste feilene en regissør ikke må gjøre. Vi følger et ektepar som er i oppløsning. Mannen tjenestegjør i militæret og har en elskerinne på si. Etter en slåsskamp sendes ektemannen til Vietnam. Kona vet at han er utro, men hun presterer å reise ned til Vietnam sammen med noen musikere for å konfrontere sin kjære, usympatiske mann. Lederen for bandet er ikke en populær mann, han har et dårlig rykte på seg, for han lurer de fleste og stikker av med deres penger.
Hvordan skal jeg som seer relatere til disse rollefigurene? Vi ser kun en scene med ekteparet før mannen sendes til Vietnam. Skal jeg bry meg om en som ikke respektere og elsker sin kone? Skal jeg bry meg om en dum kone som reiser til Vietnam for å sette mannen på plass? Skal jeg bry meg om musikerne som kun er ute etter penger? Hvorfor skal jeg bry meg?
Det er rett og slett dødfødt å lage filmer som Sunny. Som seer vil jeg bry meg om rollefigurene i filmen, ikke drite i dem. Her er det sang, litt krig og horing. Jeg sitter igjen med en vond smak i munnen.
