Visit my YouTube channel here.

Rough Cut (2008)

Film er film.

Nå synes jeg sørkoreansk filmindustri er på riktig vei igjen etter noen labre år. Eneste minuset er at noen filmer får forskjellige titler, og det er irriterende. Denne filmen heter enten Rough Cut eller Movie is Movie. Jeg kaller den Rough Cut, tøffere tittel.

Noe en skal legge merke til i Rough Cut er at manusforfatter er ingen ringere enn Kim Ki-Duk. Det er passe flaut, men jeg har til nå ikke sett en eneste film som han har laget. Jeg skal se noen, men har utsatt det i sikkert 5 år. Jeg tror bare ikke filmene er noe for meg, men jeg skal selvsagt gi fyren en sjanse.

Rough Cut er veldig lik A Dirty Carnival. Vi følger en skuespiller som sliter med temperamentet. Han har sendt to andre skuespillere på sykehus, og hele hans siste filmprosjekt stopper opp da ingen andre skuespillere vil jobbe med ham. Han får en glup ide. Tidligere møtte han en ekte gangster på en nattklubb, og det viser seg at denne gangsteren har medvirket i en film. Så det ender opp med at disse to skal spille mot hverandre. Men gangsteren vil ha ekte slåsskamper, ikke koreograferte. De gjør en avtale om at skuespilleren må banke opp gangsteren i den siste og avgjørende kampen der alle forventer at helten skal vinne. Men hvordan skal det gå når skuespilleren får rundjuling midtveis i filmen? Hvordan skal han greie å banke gangsteren i den avgjørende scenen. Hele filmprosjektet er på skuespillerens skuldre.

Som sagt er Rough Cut veldig lik A Dirty Carnival, men ikke like god. Rollefigurene i Rough Cut er for usympatiske, spesielt skuespilleren. Gangsteren er mer sjarmerende med sin apatiske væremåte. Det er noen slåsskamper her, men de er ikke mye å skryte av. Noe som ødelegger litt av filmen er at det fokuseres på for mange ting. Regissør Jang Hun burde ha fokusert mer på karakterdybden, for det er jo det som er interessant i denne type filmer synes jeg. Skuespilleren er ikke menneskelig, han er dum og kvalm. Sympati får man for gangsteren, men kjærlighetsforholdet med en annen medskuespiller fungerer ikke da man aldri lærer dem å kjenne. For mange baller i luften, for lite innhold.

Selv med sine mangler og et manus som ikke holder helt mål, synes jeg ihvertfall at det er morsomt å se at filmer fra Sør-Korea igjen begynner å stable seg på beina. Nå er det bare å lære seg å gå igjen, slik som i toppåret 2001.

6

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.

%d bloggere liker dette: