Vi følger det kvinnelige håndballlaget til Sør-Korea i OL 2004.
Forever the Moment er basert på sanne hendelser. Hvor mye fiksjon det er her, vet jeg ikke. Men jeg er sikker på det er ganske mye. Sør-Korea tapte finalen mot Danmark etter straffekastkonkurranse, men de gikk med flagget til topps og kunne gå med rak rygg.
Oppkjøringen var turbulent når gamle veteraner tar plassen til yngre spillere. Det blir selvsagt gnisninger mellom de eldste og de yngste. En av de sentrale spillerne har store problemer på hjemmebane. Mannen er spillegal, og hun må sørge for inntekt og samtidig må hun ta seg av et barn.
Dramadelen i Forever the Moment er typisk sørkoreansk, og det blir for lett nå. Det blir ikke ekte nok, og til tider blir det pinlig når regissøren prøver å få viktige scener til å bli rørende. Treneren til Sør-Korea er satan selv. Han eier ikke empati. Det er en slitsom type, og noen burde ha sparket denne treneren eller i det minste tatt en alvorsprat med ham. Etter halvspilt tid og etter en løpetur blir treneren en ny mann. Han får plutselig empati etter den løpeturen. Måten denne forvandlingen skjer på er patetisk fra regissørens side. Scenen der han låner kulepennen til en ung gutt viser hvor tilgjort alt er i denne filmen.
Lite håndball, mest drama er det vi får servert i Forever the Moment. Det er en lengre håndballkamp på slutten mot Danmark. Men håndballkampen er elendig utført, og det er ikke særlig kraft skuespillerne har når de kaster ballen.
Skuespillerne gjør en ok jobb. Det er de to sentrale kvinnelige hovedrolleinnehaverne som er solide. Det vil si kvinnen som først er trener men som blir spiller. Den andre kvinnen er hun som har trøbbel på hjemmebane. Resten av skuespillerne gjør en grei jobb, ikke noe mer.
Forever the Moment viser litt hva som er problemet med filmer fra Sør-Korea om dagen. Veldig tilgjort, og scener som blir tvunget på deg. Her skal det være rørende, ferdig med det. Det fungerer ikke, og jeg blir litt småforbannet på denne fremstillingen.
