Musikk, kaos og romantikk.
Cape No. 7 var en stor suksess i Taiwan. Taiwan er ikke noe stort filmland. Jeg har ikke mye kjennskap når det gjelder filmindustrien der nede, men jeg er ganske sikker på at Jay Chou er deres største eksportstjerne.
Det er ikke lett å henge med når Cape No. 7 starter. Det hele er kaotisk, og vi blir så vidt kjent med de sentrale rollefigurene i filmen. Jeg synes ærlig talt at man kunne ha roet ned tempoet i starten, det er aldri moro med en film der man ikke helt vet hvor man har rollefigurene. Hvorfor er noen sinte, hvorfor er noen triste? Man får selvsagt svar på tingene underveis, men jeg følte at man aldri ble godt nok kjent med rollefigurene.
Jeg liker filmer der temaet er musikk, vennskap og kjærlighet. Det morsomme med bandet er at de består av mennesker i alle aldre. Gamlefar er en artig skrue når han skal spille bass. Det blir aldri skikkelig morsomt, humoren er av den snille typen som sikkert er typisk for Taiwan. Men jeg skal innrømme at jeg likte Cape No. 7. Filmen har sjarm og artige rollefigurer, og musikken er også fin.
Cape No. 7 er en film som får deg i godt humør.
