En skoleklasse får en ny elev, og de får sjokk når de oppdager at den nye eleven er en robot som blir styrt av en jevnaldrende gutt som sitter trygt hjemme.
Hinokio: Inter Galactic Love er veldig god den første timen der vi følger den unge gutten som har låst seg inne på rommet sitt etter at moren døde. Faren har laget en robot som sønnen kan styre fra hjemmet sitt, og dette er den eneste måten sønnen får kontakt med omverdenen på.
Det er interessant å følge gutten og hans skoleklasse i starten av filmen. Det er merkelig å se på, men det fungerer overraskende bra. I starten blir gutten mobbet litt av noen elever, men det tar ikke lang tid før han blir venner med mobberne.
Gutten blir også forelsket, igjen så er det interessant å se med tanke på at hans følelser aldri blir sett når han sitter hjemme og roboten har tatt hans plass. Man ser at gutten begynner å få problemer, og han finner en midlertidig løsning på problemet.
I starten av filmen får man vondt av gutten, men underveis finner man ut at han er en klagete, liten drittunge som hater faren sin på grunn av at han hadde en kort krangel med moren like før hun døde i en bilulykke. Da sluttet jeg å sympatisere med gutten, han er en sutrekopp, og ingen liker sutrekopper.
Den siste halvtimen er dessverre ikke særlig god. Da blir det mye sår filmmusikk, det som skjer er ikke særlig interessant. Dårlig drama kan ødelegge mye, og her er vi vitne til en overdose med dårlig drama som gaper over for mye når det gjelder gutten og hans følelsesliv. Filmen holder virkelig ikke tilbake, den kjører på rødt lys uten å tenke på ofrene, nemlig oss seere.
Hinokio: Inter Galactic Love er helt klart best i den første halvdelen når gutten forsøker å komme seg ut i den virkelige verden, men han klarer ikke det helt selv og da er det fint å ha en robot man kan kontrollere. Dessverre rakner filmen litt etter litt i sømmene, spesielt i de siste 50 minuttene.
