Jeg ser døde mennesker.
Dette var dessverre den siste filmen Leslie Cheung medvirket i før han tok sitt eget liv. Mannen var en stor skuespiller med en fin merittliste som skuespiller. Sjokket var stort for de fleste når denne flotte skuespilleren tok sitt eget liv, det sies at depresjon var årsaken. Da er det merkelig å se Inner Senses der han spiller en psykiater som må hjelpe andre og seg selv. I filmen sier han mange kloke ord, men det hjelper ikke i virkeligheten når hjernen sier noe annet.
Inner Senses er ikke en dårlig film, jeg liker hvordan rollefigurene hjelper hverandre, selv om den unge kvinnen er en klagete kjerring som sutrer hele tiden. Hun er redd for å bli forlatt, hvem faen er ikke det? Det er en scene med henne og hennes foreldre som er elendig skrevet, mye av grunnen er også at rollefiguren ikke har mye personlighet. Eneste er sutringen.
The Eye kom ut samme år som Inner Senses, og det ble nok ødeleggende for denne filmen. Inner Senses starter som The Sixth Sense der fokuset ligger på den unge kvinnen. Etter det blir søkelyset rettet mot Leslie Cheung og hans indre demoner som ikke gir slipp på ham. Historien der de to prøver å hjelpe hverandre fungerer, men overgangen fra å følge kvinnen til Leslie Cheung blir for brå. Det føltes ut som om jeg så to forskjellige filmer. De siste femten minuttene byr på noen fine scener som stjeler det meste fra andre kjente filmer i grøssersjangeren. Tempoet er høyt, og Leslie Cheung klarer å få frem lidelsen og redselen på en god måte.
Inner Senses fungerer best som en dramafilm. Manuset er ikke så aller verst, selv om det plutselig er en del blanke ark som burde fylles opp.
