Fortapte sjeler?
Denne dokumentaren tar for seg det norske black metal-miljøet og noe av opprinnelsen. Black metal er noe ikke jeg kan fordra, det høres helt ræva ut. Det blir rett og slett jævla barnslig å se og høre på, for mange av disse musikerne trenger innleggelse. De blir kvalmende stereotyper som har mentaliteten til sinte tenåringer, det er flaut å se og høre på. Det gjelder spesielt de som aldri blir voksne, det er bare tragisk å se på. Æsj, jeg hater typer som dette!
Men det er litt interessant å høre hva musikerne som spiller denne musikken har å si. Kanskje de har noe klokt å si slik at sånne som meg kan respektere dem litt. Men nei, det inntrykket jeg har av dette miljøet forandret seg ikke etter denne dokumentaren, faktisk blir inntrykket forsterket. Personene vi møter i Until the Light Takes Us er bare tragiske, det er bare noen tomme sjeler som ikke har sin egen identitet, de er fortapte. Noen blir heldigvis voksne og legger dette tullet bak seg.
Det er vanskelig å høre på hva enkelte personer har å si, de er på en helt annen planet og det er umulig å ta dem alvorlig. Den eneste personen jeg følte hadde litt menneskelig trekk var personen det var mest fokus på ved siden av Varg Vikernes, Gylve. Han balanserte mer midt på streken, men så tar Varg Vikernes over og da blir det for mye.
Som en dokumentarfilm er Until the Light Takes Us litt rotete. Spilletiden er på rundt 90 minutter, den fokuserer på Varg Vikernes og alt mediesirkuset rundt denne tullingen. Underveis følte jeg at filmen glemte det som egentlig var viktigst, nemlig musikken. Filmen starter med fokus på musikken, men underveis blir det kirkebranner, drap og media som skal ha det til at alle som spiller og hører på denne musikken er satanister. Noe av det Varg Vikernes sier er sant, men fyren er bare så jævla uspiselig at mesteparten av det han sier ikke blir registrert.
