En genial forsker begynner å etterforske et mystisk dødsfall. Bak det hele viser det seg å være en familie med mørke hemmeligheter, og nå nærmer sannhetens time seg.
Midsummer’s Equation er en ganske god film som bruker god tid på å fortelle sin historie om familien som aldri får fred. Når de først endelig har begynt å leve et såkalt normalt liv, så banker fortiden på når en pensjonert politimann dukker opp.
Samtidig er filmen også litt brutal når gjelder bruken av den yngste gutten som ikke helt vet hva han holder på med selvsagt. Men det som skjer underveis er jo helt for jævlig med tanke på at gutten skal vokse opp han også. Jeg kan ikke skjønne at en person som skal bry seg om gutten kunne utsette ham for denne hendelsen.
Denne familien er ikke perfekt, men jeg følte med dem, spesielt det første drapet for mange år siden var jo ikke et stort tap for menneskeheten. Slike personer gjør meg glad når de dør. Det gjør også at den geniale forskeren blir på en måte en fiende med tanke på at jeg ville helst at familien skulle leve videre, minus den ene karakteren som står bak drapet på den tidligere politimann.
Midsummer’s Equation er en solid film som kanskje er 20 minutter for lang. Den brenner sakte, men godt, og den har sine emosjonelle stunder.
