En mor presser sin yngste sønn til å ta hevn etter at en politimann var delaktig i den eldste sønnens død. Men sønnen spiller ikke helt på lag, moren tar saken i egne hender noe som medfører at hun får en gal politimann med et skarpt sverd etter seg.
Only God Forgives ble ikke så godt mottatt av kritikere og publikum. Etter den fantastiske Drive hadde de fleste store forventninger til Only God Forgives, som forresten har en jævla kul tittel. Men klarte Nicolas Winding Refn å følge opp sitt store mesterverk?
Handlingen finner sted i skitne Thailand. Handlingen går sakte fremover, karakterene er kalde og brutale. Nicolas Winding Refn farger skjermen med neonfarger som gjør at Only God Forgives ser fabelaktig ut. Det kan virke som om Nicolas Winding Refn har sett noen Dario Argento-filmer og digget filmmusikken til Goblin.
Men dette er ikke en film for alle. Den vil splitte sitt publikum, problemet mitt med filmen er at den ser veldig bra ut, men jeg er en type som liker å bli kjent med og like karakterene, selv om de er skurker eller helter. Nå er Only God Forgives en delvis en kunstfilm, jeg klarte ikke helt å knytte bånd til den ene broren som er ute etter hevn. Han vet vi ingenting om, han er mystisk, sier lite og han er et råttent eple han også. Den mest interessante karakteren er moren som ikke liker sin yngste sønn. Forholdet mellom henne og sønnen er det mest interessant filmen har å tilby.
Nei, dette var en stor skuffelse. Only God Forgives er veldig treg og kjedelig med langsomme scener der karakterene ikke sier mye. Det hjelper ikke at Nicolas Winding Refn er flink til å skape atmosfære med bruk av musikk og farger, Only God Forgives minner meg styggelig om Valhalla Rising, det var også en film som ikke falt i smak.
