En eldre enkemann i Paris får god kontakt med en yngre kvinne som jobber som danselærer. Enkemannen mistet sin kone for tre år siden, han tilbringer dagene i Paris uten særlig mål og mening. Han har en datter og en sønn som bor i USA, men han har et dårlig forhold til dem da han ikke var eller er verdens beste far. Men så skjer det noe som gjør at ungene må ta turen over til Paris, og da er det på tide å ta et oppgjør med faren.
Mr Morgan’s Last Love er for det meste en hjertevarmer av en film, men den har også sine kjølige og alvorlige øyeblikk. Her følger man en gammel professor som venter bare på å dø, savnet etter sin kone blir underveis for stort.
Dette er noe veldig mange kan relatere til. Man går rundt med en tåkehjerne, heldigvis for protagonisten treffer han en yngre kvinne som gir ham en siste gnist. Men med tanke på aldersforskjellen er det lett å misforstå hensikten. Det ser man når ungene til protagonisten tar tur over til Paris.
Ungene er heller ikke særlig sympatiske, spesielt datteren spilt av Gillian Anderson er ganske uspiselig og slitsom. Hun skal være fargeklatten i filmen, men denne karakteren hører ikke hjemme i dette universet. Sønnen er en sur grinebiter, men underveis får man forklaringen på hvorfor han er som han er. Det er også han som får en mer sentral rolle etter halvspilt tid.
Mr Morgan’s Last Love brenner sakte, men den har et hjerte som slår og en alltid strålende Michael Caine i hovedrollen som den gamle professoren i filosofi. Han og Clémence Poésy har veldig god og naturlig kjemi.
Jeg vet nå ikke helt hva jeg synes om slutten. Etter alt man har vært igjennom, så velger man denne slutten som på en måte gir feil signaler. Jeg skjønner selvsagt hva det går ut på, men det er ting og oppklaringer her som burde gitt en annen slutt.
Mr Morgan’s Last Love er en velspilt film som har en interessant historie, men slutten sitter ikke helt, den ble nesten upassende.
