Kampen for å overleve.
Once Upon a Time in Seoul er en grei film om vennskap og overlevelse. Handlingen er lagt til like etter Koreakrigen. Vi følger to unge menn som kjemper for å overleve. De blir tatt opp av en gjeng med gangstere, samtidig tjener de penger på siden, noe som ikke er lov. De gir mat til hjemløse for tjenester. De hjemløse er kun til bruk, men de to unge mennene får følelser for de hjemløse ungene. De blir forvandlet fra å være egoister til å bry seg om andre.
Filmindustrien i Sør-Korea har vært i motbakke i mange år nå. Once Upon a Time in Seoul er en helt grei film hvis vi ser på hva slags tomme drittfilmer som pøses ut i Sør-Korea om dagen. Det lages heldigvis ikke like mange filmer i Sør-Korea om dagen som for 2-3 år siden, heldigvis kan man si. Jeg ser stadig et fellestrekk i filmer fra Sør-Korea. Usympatiske rollefigurer preger filmene. Igjen er det noe med voldskulturen og sinne som kommer frem i filmene. Da skapes det rollefigurer som enten er gale eller så er de drittsekker. Det finnes nesten ikke noe mellomting i dette lander kan det virke som.
Once Upon a Time in Seoul byr på noen få slåsskamper som er kjedelig. Rollefigurene er som vanlig usympatiske, men heldigvis blir de to sentrale rollefigurene mer likenes underveis. Once Upon a Time in Seoul føltes ut som en mindre filmproduksjon. Historien har blitt fortalt før, og mye bedre.
Once Upon a Time in Seoul er en film midt på treet som kunne ha vært så mye bedre. Filmen klarte å engasjere på slutten, noe som er bra.
