Come on you apes. You want to live forever?
Starship Troopers er nok en elsk eller hat film. Noe av det verste som finnes blant oss mennesker er blåste tenåringer, og mennesker i 20-årene som vet best og som skal erobre verden. Disse 20-åringene finner vi nok av i Starship Troopers.
Som seer heiet jeg i starten på insektene, for rollefigurene er usmakelige. Men det er jo akkurat det som er så genialt fra regissør Paul Verhoeven. Her har vi elendige skuespillere og ufyselige rollefigurer.
Casper Van Dien burde tatt en reise tilbake til 1950-årene, og han burde også ha spilt i en en Archie-film. Han er klysete, ekkel og han føles ikke ut som et ekte menneske. Veldig få skuespillere har denne egenskapen som Casper Van Dien innehar. Denise Richards er ikke særlig pen, og hun er alltid like kvalmende som en billig tøs. Til sist har vi Neil Patrick Harris. Denne mannen kan jo ikke vise følelser, og igjen passer han ypperlig inn i Starship Troopers.
Jeg hadde nok gitt Starship Troopers høyere karakter hadde det ikke vært for at jeg har sett denne filmen en del ganger. Rollefigurene blir slitsomme når du har sett denne filmen noen ganger, spesielt tøsen Denise Richards som jeg aldri har klart trynet på. Først mot slutten av filmen heier jeg på alle tøffingene i Starship Troopers, for her snakker vi macho-mennesker som spyr ut elendig dialog. Men jeg elsker actionscenene, og spesialeffektene er meget gode selv om filmen har noen år på baken.
