Something’s wrong… This brain is light – even for a man.
The Relic er ikke den beste monsterfilmen, men den er litt undervurdert. Den har stemningen, og monsteret er ganske artig. Det er litt vanskelig å få med seg hva som egentlig foregår i starten med mytologi. Der forvirrer The Relic.
Filmen har en av de beste panikkscenene jeg har sett. Det er herlig og absurd å se menneskejævlene få panikk og gjør de merkeligste ting for å komme seg ut av museet. Hvorfor bruke en svingdør når du kan løpe igjennom glass? Hvorfor løpe på den røde løper når det er bedre plass utenfor? Mennesker kommer alltid til å være noen primitive skapninger, det skal bare litt ubehageligheter til før massepanikken sprer seg. En scene som stjeler showet er når en politimann oppdager at en av hans kollegaer er delt i to. Han er i knestående mens han hever hodet mot himmelen og bruker armene i en dramatisk posetur mens han skriker verdens mest falske skrik. For en dramatikk, for en skuespiller!
The Relic er best når monsteret holder seg i skjul og man vet ikke hva som venter rollefigurene. Da er atmosfæren her, jeg elsker denne type filmer som bygger opp atmosfæren veldig sakte. Selvsagt dukker borgermesteren opp, og er det noe jeg hater mest her i verden, er det politikere. Jeg koser meg når løgnaktige presidenter og politikere dør i filmer. Folk klager på advokater og deres moral, men de som stinker mest er politikere. Derfor ble jeg skuffet over at det ikke var nok politikere i filmen som ble drept.
The Relic er en ok monsterfilm som mange har glemt.
