Vi følger en tidligere politimann som har møtt veggen. Datteren er død, og kona er dødssyk. Selv sliter han med en depresjon, og han skylder lånehaier penger.
Hana-bi regnes for å være en av de beste filmene som Takeshi Kitano har laget. Selv fant jeg filmen litt langtekkelig og skuffende. Jeg forstår at dette er en meget personlig film for Takeshi Kitano, men jeg likte ikke rytmen, det blir for lite fremdrift og for mange kunstneriske innslag.
Takeshi Kitano er som vanlig strålende. Han er hard og sier lite, men man ser at han bryr seg om kona, og han er villig til å ofre det meste for at hun skal ha det bra i den korte tiden hun har igjen å leve. På den måten liker man protagonisten i filmen.
Litt voldsbruk får man også se, noe som passer til atmosfæren. Man føler en slags herlig utløsning når protagonisten skader eller dreper slemme personer. Det blir noen kuler i hodet underveis. Filmen blir aldri direkte bekmørk, den byr på mye sort humor som jeg likte.
Jeg er stor fan av Takeshi Kitano, han lager aldri direkte dårlige filmer og Hana-bi er absolutt ikke en dårlig film. Men den krever nok litt av seerne, og for min egen del blir den litt for stillestående og personlig når det gjelder kunstbilder og det indre følelseslivet til Takeshi Kitano.
